I kommunestyret i Drammen er Fremskrittspartiet det eneste partiet som har tatt til orde for klare innstramminger i innvandringen, og full stans i inntaket av fremmedkulturelle flyktninger. Det politiske flertallet har en betydelig vegring for å se hva som skjer i vår kommune.

Drammen (og gamle Nedre Eiker) har over mange år hatt en massiv innvandring. Kommunen er nå, så vidt jeg vet, nr. 2 i Norge med hensyn til innvandrerandel - med 30 %. I realiteten er nok prosenten høyere i og med at tredjegenerasjon telles som norske. Store deler av innvandrergruppene er fra kulturer som står langt fra vårt vestlige demokrati. Kulturer der sekularisme, toleranse, likestilling og ytringsfrihet er fremmed.

Noen ferske eksempler på hva som skjer i vår kommune er «opprøret» mot skoleledelsen på Drammen videregående skole som ikke ville tillate bønn i skoletiden, hærverk på skoler med høy innvandrerandel og hærverk på Pride-gata på Strømsø. Det er også mye som skjer som ikke skrives om i vår lokale avis. Blant annet kvinnelige lærere som sliter med å får respekt hos unge innvandrergutter, tvangsekteskap med slektninger fra hjemlandet og streng kontroll av kvinner i miljøene med en enorm oppblomstring av hijabbruk, og sågar kan man møte kvinner i burka. Dette er bare noen eksempler. Alt tyder på at det er langt å gå for å oppnå integrering.

Mange vil mene at det i vår hovedstad har gått «lukt til helvete» med bilbranner, knivstikking, voldtekter, gjenger som herjer osv. Etnisk norske familier «flykter» fra bydeler. I Drammen er det foreløpig ikke så ille. Men vi er ikke på langt nær så gode på integrering som det vi tror i Drammen. Innvandrere og folk med innvandrerbakgrunn er i hovedsak fraværende fra de kulturelle og sosiale møteplassene som etniske nordmenn møtes på, men dominerende i NAV-statistikker, deler av kriminalstatistikker og frafall fra videregående skoler – og vi har blant annet enorm barnefattigdom.

Hva har denne utviklingen gitt oss? Den koster i alle fall skattebetalerne betydelig. Ikke bare i sosialhjelp og andre tilskuddsordninger, men også i gigantiske «prosjekter» for å redde utviklingen i de meste utsatte bydelene. 

Først hadde vi Fjell 2020 som «redningspakke» for den største innvandrerbydelen. Der har skattebetalerne måttet finansiere en rekke spesialtiltak. Jeg har ikke den endelige summen på hva det kostet, men det er i alle fall mer enn 400 millioner. Resultatet var at nærmiljøet ble forbedret – men for øvrig ingen målbar innvirkning på integrering og yrkesdeltagelse.

Neste steg ble iverksatt i inneværende kommunestyreperiode; Strømsø 2030. Hva som blir prislappen på dette prosjektet kan vi bare spekulere i. Men det blir ikke billig!

I kommunestyret har man fått med seg utfordringer på skoler med høy innvandrertetthet, og at vi har en ikke ubetydelig arbeidsledighet – og at sosialhjelpsutbetalingene har akselerert enormt. Men kommunens administrasjon og det politiske flertallet står i realiteten lamslåtte og ser på.  Det har i alle fall ikke hjulpet å male regnbuefarger i Tollbugata.

Det hjelper heller ikke at lokale medier ikke tar tak i roten til problemene. Barnefattigdom er det for eksempel skrevet mye om i lokalavisen, uten at man har trengt skikkelig inn i det som er sakens kjerne: For mange innvandrere og for dårlig integrering. Når man ikke er integrert og i jobb - og skaffer seg et høyt antall barn - er konsekvensen fattigdom. Dette er grunnleggende logisk.

Det at det er mange barnefødsler i enkelte grupper av innvandre, og at det i tillegg er store problemer med fattigdom i samme grupper, henger selvfølgelig sammen.  Noe av løsningen ligger i informasjon om god familieplanlegging og prevensjon, men det handler også om innvandrermiljøenes egen evne til å fokusere på integrering og arbeid.

Debatten så langt tyder på at FrP er det eneste partiet som har tatt inn over seg at kommune har et problem – og at vi nå må trå på bremsepedalen. Det er klart at kommunen får store utgifter over tid, og derfor nå må stoppe inntaket av flere fremmedkulturelle flyktninger.